Da Steve Jobs introduserte HDR som en innebygget del av iOS4.1 må jeg innrømme at jeg ble veldig skeptisk.
HDR er en type effekt som kan ha noe for seg dersom den brukes svært forsiktig i enkelte vanskelige lysforhold.
Mens den i 99% av tilfellene fører til følgende: overdreven bruk men en umiddelbar WOW!-effekt hos både deg selv og andre. Så går du gjennom en periode der du smører på HDR på alle dine bilder.
Helt til du ser at mesteparten av det du har laget ser ut som veldig kunstige og svært kitschy bilder.
Etter det lærer du å benytte HDR meget forsiktig og kun der det passer.
Men når Apple bygger effekten inn med en knapp like fremtredende som av/på-knappen til blitzen. Hva skjer da?
Verden raser sammen i en dyp avgrunn av kitsch og fotografier som alle minner mistenkelig om brudeferden i Hardanger?
Sansynligvis. Men ikke fordi Apples implementasjon av effekten er ille.
Den er svært enkel: en av/på-knapp og elskverdig lagring av originalbildet i tillegg til HDR når effekten er påslått.
Enkelt og greit. Vanlig eksponering:
Med Apples HDR:
Til sammenligning har jeg tatt samme bilde med programvaren True HDR, siden min tidligere testvinner Pro HDR ironisk nok sluttet å virke med iOS 4.1:
Apple har valgt å la sin innebygde HDR-funksjon gjøre det hele litt mer subtilt enn de fleste dedikerte HDR-programmer jeg har sett. Og kommer stort sett til å kunne gi deg bilder med litt økt dynamikk og ikke de mest utrerte oljemalerilignende greiene.
Flere eksempler. Original:
Apple-HDR:
Teknikken som brukes er den samme som ellers for HDR. To eller flere eksponeringer. Apple har klart å få telefonen til å ta de to eksponeringene i rask rekkefølge, men bevegelse i bildet er likevel (selvfølgelig) et problem:
Heldigvis blir originalen tatt vare på:
Min konklusjon er at dette kan ha noe for seg for å kompensere for mobilkameraets grunnleggende dårlige dynamikk i en del tilfeller med vanskelige lysforhold.
Flere eksempler. Original først, så Apple-HDR:
Eirik Solheim
